I usikre tider får tro en renessanse. For mange er det en knagg å henge bekymringene på. De to siste årene var det et virus, nå er det død og lemlestelse i Ukraina. Vi kommer tett på krigen gjennom nyhetsbildet og flyktninger, men så pass langt fra slagmarken at det ikke er krigens redsler som skremmer oss. Det som gjør oss urolig er hvilke konsekvenser ettervirkningene av pandemien og krigen som pågår får for fremtiden.
"Kommunikasjon fremmer forståelsen" ble en kjent reklame i Danmark for mange år siden. Det gjelder i høyeste grad fortsatt, derfor virker det som om vi beveger oss flere tiår tilbake i tid når land utestenger hverandre fra internasjonale fora, utviser diplomater, og ikke vil snakke med hverandre. Kanskje det ville gått bedre hvis barna styrte verden?
Feiringen av påsken, «den stille uke», tiden mellom palmesøndag og 1. påskedag, er høytid for tro i vår del av verden. Et annet ord som begynner på «t» er takknemlighet. Takknemlighet for at vi lever i et demokrati, og at vi har åpenhet og kan stole på myndighetene. At vi har fred, og lever i et fredfullt land, som også har stor takhøyde for ytringer med stor spennvidde. Fred er viktig, men fred uten frihet er ikke godt nok. Vi som bor i Norge har mye å være takknemlig for.
Tenk på det når noen kommer i skade for å parkere bilen på din plass, snakker for høyt i mobilen, er uoppmerksom på bussen, har barn som er høyrøstede, avisen uteblir eller en nyansatt er langsom i kassen når du handler. Pust ut. Opptakten til alle kriger har startet med en krangel - på et eller annet plan.
God påske!
PS: Harer spiser også gulrøtter, ikke bare godteri - minn barna på det!
