4 minutter lesing

5 gode grunner til å ta barna med på folkedans

Publisert
14/4/2024

Norsk folkedans er tradisjon fra bygd mer enn by, og derfor er dansen fremmed for mange. Særlig for oss inkarnerte byfolk som vokste opp langt fra feler og folkedrakter. Fremmed i den forstand at vi mangler forståelse for hva folkedansen "går ut på", hvilke danser som finnes, roller danserne har, og om musikken som spilles.

Det er synd, for folkedansen formidler god underholdning til oss publikummere, og er gøy for utøverne. Det er (minst) 5 gode grunner til å ta barna med på folkedans-arrangementer, uansett den kulturelle bakgrunnen vi foreldre har:

  • folkedansen gir barna innblikk i norsk kulturtradisjon: musikk, dans og drakter
  • barna lar seg fasinere av farger, bevegelser, musikk = god underholdning
  • vekke nysgjerrigheten for denne delen av norsk kultur - kanskje barna får lyst til å lære å danse?
  • opptredenen foregår ofte på museer og steder som har mye å by på - fin familieutflukt
  • foreldre i følge med barna får den samme opplevelsen!

Se Norsk Folkemuseums Dansegruppe i aksjon på denne videoen. Gruppen består av ca 50 dansere i alderen 6-20 år. Til å bli i godt humør av 😁, må oppleves!

Og muligheten er der! Søndag 28. august og søndag 11. september opptrer dansegruppen på Norsk Folkemuseum, begge dager kl 14.00!

Hva kjennetegner norsk folkedans?

Musikken

Musikken spilles på hardingfele eller vanlig fele, det er de vanligste to instrumentene. Det kan også være toradet trekkspill, munnharpe og langeleik, også kalt langharpe, et sjeldnere norsk strengeinstrument. Tradisjonelt er det kun én musiker ("spelemann") som spiller, i motsetning til folkedans i andre land der det er flere musikere og instrumenter. Folkedansmusikken kalles slåtter, og takten på slåttene (todelt takt, 2/4-takt, 3/4-takt m.fl.) er bestemmende for hvordan det danses.

Dansen

Dansene kan deles i bygdedans og runddans (= gammeldans). Bygdedansen er den eldste, og kan deles i to: halling og springar.

Hallingdansen, eller lausdans, er i stor grad improvisert, basert på normer som følger lokale tradisjoner, og er en "akrobatisk" solodans for menn. "Verdenskjent", i hvert fall i Norge..., er hallingkastet, der danseren skal sparke av en lue eller hatt fra en vannrett stang som holdes 2-3 meter over gulvet - og helst lande på beina! Dansen krever mye styrke og spenst, og varierer fra danser til danser. Lausdansen har sitt hovedområde i Valdres og Hallingdal.

Springar danses to og to og er utbredt overalt hvor hardingfela har vært et vanlig instrument. Dansene følger derfor forskjellige tradisjoner avhengig av området de kommer fra. Eksempler er betegnelser som hallingspringar og valdresspringar, for å nevne to. Felles for alle er at de spilles og danses i 3/4 takt, og i ring mot sola! Selv om springar er en pardans er det mange muligheter for variasjoner siden det skiftes mellom å holde rundt hverandre og danse mønstre hver for seg.

Runddansen er nyere enn bygdedansen, og har gjerne hatt en noe lavere status enn bygdedansene. Mens bygdedansene slik vi kjenner dem fikk sin oppblomstring med hardingfela på 1600-tallet, og hadde norske tradisjoner enda lenger tilbake i tid, kom runddansene fra de tysktalende områdene i Syd-Europa på 1700- og 1800-tallet. I Norge kjenner vi runddansene som vals, polka, masurka og reinlender.

Runddansen går også under betegnelsen gammeldans, som nok er en mer vanlig, betegnelse for runddansen her i landet. I likhet med springar danser parene i ring mot sola. I tillegg "snurrer" hvert par i ring rundt sin egen akse, som nok er opphavet til betegnelsen runddans. Gammeldansen var det som ble spilt og danset på dansefester rundt om i landet på 1800- og 1900-tallet, og som har fått "image" som opphav til mang en slåsskamp etter en fuktig kveld!

Andre folkedanser i Norge: turdans, songdans, songleik og 1900-tallsdans.

Draktene

Norge har en gammel folkedrakttradisjon. Det mange forbinder med folkedrakt i dag, og som de fleste folkedansere opptrer med, er bunaden. Bunaden er imidlertid en nyere "oppfinnelse", fra rundt år 1900. Hulda Garborg var en drivkraft for norsk folkedans og konstruerte først én drakt, senere flere, som var gode å danse i. Det ble starten på bunadene. "Hulda Garborg drakten" er fortsatt et kjent begrep.

Bunaden ble en populær festdrakt og utviklet seg på forskjellig vis, noen var like folkedraktene som hadde vært i området, andre tok mønstre og farger fra lokale tradisjoner, mens andre er fritt konstruerte. I dag er det ca 450 forskjellige bunadsmodeller å velge mellom, kombinasjoner av utforming, farger og mønstre, så stedtilhørigheten kan være vanskelig å få øye på. Hvis den overhodet er der.

Siden folkedanstradisjonen, først og fremst bygdedansen, har sin forankring i bestemte deler av landet vil folkedanserne naturlig være kledd i bunader som er representative for deres områder.

Hvert år avholdes det norgesmesterskap i folkemusikk og folkedans (Landskappleiken), med ca 1000 deltaker og 3-5 ganger så mange publikummere. I 2023 avholdes Landskappleiken i Lom i Gudbrandsdalen 21. - 25. juni!