4 minutter lesing

Hva er galt med private barnehager?

Publisert
15/4/2024

Barnehageutvalget ble nedsatt i starten av året for å utrede finansiering av private barnehager. Rapporten ble overlevert til Kunnskapsdepartementet i juni. Flertallet i utvalget konkluderte med at 

  • lønnsomheten for noen barnehager er for høy (=superprofitt), og at "dette .. ikke [er] økonomisk bærekraftig og svekker legitimiteten for at private kan bidra inn i sektoren"
  • kommunene skal ha større frihet til å styre sektoren enn i dag, som å "utforme egne lokale regler for finansiering av barnehager"

I pressemeddelelsen fra Kunnskapsdepartementet i forbindelse med overrekkelsen av rapporten er oppført noen relevante fakta:

  • ultimo 2020 gikk ca 272.000 barn i barnehage, ca 50% i privat barnehage
  • i 2018 utgjorde det samlede offentlige tilskuddet til private barnehager 22 milliarder kroner, i forhold til en foreldrebetaling på 4 milliarder kroner
  • i 2018 hadde 40% av de private barnehagene en driftsmargin på 6% eller mer, mens det for 40% av barnehagene var på under 2%. Velferdstjenesteutvalget mener driftsmarginen bør ligge på 3-5% for private barnehager

Partiet Rødts leder Bjørnar Moxnes skrev 21. juni i Rødt-bloggen under overskriften "Vil du bli barnehagemilliardær?" at barnehageutvalgets rapport "kan bli starten på slutten for barnehageprofitørene". Artikkelen ble også publisert i Dagbladet. I VG den 1. desember i år refereres SVs barnehagetalsperson, Freddy Andre Øvstegaard, for å si at "dette er slutten for velferdsprofitører og kommersielle barnehagebaroner". 

I den nettoppp avtalte budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og SV er ett av punktene å nedsette et utvalg innen mars 2022 som skal utrede hvordan kommersiell drift kan fases ut i ulike skattefinansierte velferdstjenester. Målsetningen er å utrede modeller for nullprofittløsninger for hver av sektorene. Barnehagesektoren er en av dem. 

Hva er problemet med private barnehager?

Andelen private barnehager i Norge er nærmere 50%. Det betyr at "private barnehageeiere i Norge [er] i ferd med å oppnå en størrelse der de kan utgjøre en vetomakt mot politiske endringer." Det er en av konklusjonene i forskningsrapporten "Private Early Childhood Education and Care (ECEC) in the Nordic Countries", utarbeidet på oppdrag fra Utdanningsforbundet, og offentliggjort ultimo november.

Andelen private barnehager i Norge er så stor på grunn av barnehageforliket fra 2003, initiert av SV, og stemt gjennom på Stortinget med hjelp av de nåværende regjeringspartiene Ap og Sp, og FrP. Norge er derfor veldig ulikt barnehagestrukturen i de øvrige nordiske landene, som har ca 80% offentlige og 20% private barnehager. De private er hovedsakelig små enkeltstående barnehager. 

Norge er et vidstrakt og mangeartet land, og kommunene bør selv kunne vurdere om en privat eller offentlig barnehage best løser kravet til barnehagedekning. Det var også konklusjonen i Velferdstjenestutvalgets rapport, som ble avlevert til Næringsdepartementet ultimo 2020. Rapporten foreslår å oppheve nasjonale regler for finansiering av private barnehager, og la kommunene selv bestemme. Det er for så vidt i overensstemmelse med regjeringens Hurdalsplattform.

Oslo kommune ligger i forkant av såvel nullprofittløsning som Hurdalsplattformen. I 2016 underskrev det rødgrønne byrådet i Oslo en avtale med støttepartiet Rødt, som fastlegger at kun kommunen selv, og ideelle private aktører, skal få tilskudd til drift av nye barnehager i Oslo. Siden 2017 har Oslo kommune brukt 596 millioner kroner på å kjøpe tilbake 10 private barnehager. Samtidig er flere kommunale barnehager stengt. Vel anvendte penger? Det kommer nok an på øynene som ser!

Der kjeden hopper av, etter vår mening, er SV og Rødts krav om nullprofitt, som i praksis kun gir rom for idealistiske private barnehager. Det er vanskelig å forstå hvorfor private barnehager ikke, som andre virksomheter, skal kunne ha en driftsmargin på 3-5%, som Velferdstjenestutvalget foreslår. For å forhindre misbruk, eller "utnyttelse", av offentlige tilskudd, kunne lovverket spesifiseres ytterligere med hensyn til organisasjonsform, leieavtaler mm. 

En nullprofitløsning kan bety at såvel enkeltbarnehager som barnehagekonserner velger å legge ned driften, og at kommunene får en utfordring med å sikre full barnehagedekning. Resultatet kan bli at flere kommuner i stedet velger å subisidiere driften av de private barnehagene, fordi de ikke har råd til, eller ønsker, å overta dem, eller etablere egen kommunal barnehage. I motsetning til den forutsigeligheten som konklusjonen fra Velferdstjenesteutvalget er ment å skape, skaper en nullprofitløsning uforudsigelighet. Ønsker driverne av den private barnehagen å drive enda et år? Blir det gjennomslag i kommunen for å subisidere driften ett år til?

Forskjellen på et nullprofittkrav og en begrenset driftsmargin kan kun forklares med ideologi. Vi har liten tro på at ideologi er tilstrekkelig for å sikre et kvalitativt likeverdig tilbud til barn, ansatte og foreldre over hele landet. Ikke minst når ideologiens hovedfokus er å stoppe "barnehagemilliardærene", "barnehageprofitørene", "velferdsprofitører" og "barnehagebaroner". Norge er et langstrakt og diversifisert land, og for mange kommuner kan en utfasing av private barnehager bli kostbar. Det viser tallene fra Oslo kommune.